Fødsel historien til Emil.

Tirsdag 9 juni merket jeg at det ikke var lenge han ville ut. Onsdag kom, meg og tori gikk en tur rundt på stokka, etter dette merket jeg kynnere, disse skulle ikke være vonde, men bare litt ubehagelig, jeg syns de var ganske vonde. Torsdag gikk jeg tur bort til tori på jobb, da var kynnerne sterkere å de gjorde egentlig ganske vondt. Det ble lite søvn denne natten på begge to. Natten ble lang for begge to, men vi ble enige om at Tori skulle gå på jobb om morgenen, å jeg skulle ringe han når ting ble for gale. Nå begynte jeg å glede meg med tanke på at til uken kunne vi mest sannsynlig gå tur med gutten vår. Han skulle snart komme til oss.

Fredagen ble lang for meg, jeg lå på sofaen å prøvde å lese, samtidig som jeg skrev ned mellomrommet på riene (dette stod at var lurt i fødselsboken) Tori kom hjem i pausen sin å så til meg, han skrev også en del mld. Til meg i løpet av dagen, for å høre hvordan jeg hadde det.

Klokken halv to kom gikk Tori fra jobben,  da orket jeg ikke ha vondt aleine lenger. Vi ventet noen timer også reiste vi opp på sykehuset, der fikk vi beskjed om at jeg var en cm, å at ting kunne ta tid. Det skulle bli mye vondere fikk jeg beskjed om.  (snakk om å prøve å ødelegge motivasjonen til en vordene mor) Jeg fikk beskjed om å gå hjem å hvile meg for det kunne bli en lang dag og natt. Vi reiste til gamle stadion i stavanger å gikk to runder rundt banen, bare for å holde ting i gang.

Hjemme var vanskelig for begge to, Tori gikk ikke på trening i dag for å være hjemme å passe på meg heldigvis, å ha så vondt å risikere å være aleine var uutholdelig. Vi prøvde å ha en ?normal? ettermiddag, spise og hvile, sånn som vi hadde fått beskjed om.

Klokken elleve var jeg sikker på at fødselen var rett rundt hjørnet å vi reiste opp igjen på sykehuset. Da hadde jeg to cm. Å jeg holdt på å gi opp. Ting tok så lang tid, og så mye smerte. Jeg fikk beskjed om at vi kunne bli lagt inn, men at det kanskje var bedre å bli hjemme, da tiden da ville gå fortere. Jeg fikk noen sovetabletter og noen smerte stillende med meg hjem. Vi kom hjem å begynte å re opp på sofaen, dette var mer behagelig begge to. Timene gikk, å riene var rundt to til fem minutters mellomrom mellom. Dette vil si at det ikke ble noen søvn på verken meg eller Tori. Vi ringte fødeavd. Klokken tre om natten, da var smertene så gale at jeg ikke greide å være hjemme. Vi ble tatt godt i mot å no var endelig åpningen  fire cm. Vi ble enige med jordmoren som tok i mot oss at vi skulle bli sendt ned sånn at jeg kunne ha mulighet til epidural, (dette var noe jeg hadde bestemt meg for å ikke få, men jeg var sliten å smertene var helt innforjævli) Skal jeg være helt ærlig husker jeg ikke så mye fra dette øyeblikket, jeg husker at jeg fikk ?akupunktur? (skriver i annførselstegn, for dette hjalp like mye som om jeg skulle satt meg på en spikermatte) Deretter fikk jeg kjeft av jordmoren fordi jeg ikke gjorde ?rett? under riene, måtte puste dypt inn, å helst ikke lage noen lyd! (kjøss meg, om det er mulig) Det neste jeg husker er at jeg fikk klyster, ( Jeg skal ikke gå i detalj, men når du får beskjed om å holde deg i seng i ti minutter til, kan de som har prøvd dette sette seg inn i fortvilelsen som da kom) Etter hvert spurte jeg om å få sitte i badekaret, dette var helt fantastisk en stund! (problemet var når en skal opp igjen derfra, å få ?keiko? opp av et badekar, med rier som gjør deg lam fra korsryggen og ned er vanskelig å helt sikkert komisk for de som så på.

På dette tidspunktet var det vaktskifte hos jordmorene, (takke faen for det) dette vil si at klokken var litt over 7 på morgene. Jeg var sliten og Tori hadde allerede duppet av et par ganger! (overraskende nok kjeftet jeg ikke) Jeg spurte nå om epidural, jeg orket ikke mer! Problemet med epidural  er at du har signert et skjema på at du har lest konsekvensene/birvirkninger som kan oppstå ved dette. (Noe du er greit likegyldig til akkurat der og da) Dette skjemaet mitt var vekke! (Fantastisk!!) Ingen epidural enda, når hun endelig hadde funnet dette skjemaet var åpningen min 10 cm og press riene var i gang ( tro meg, press rier kan ikke taes feil av )

Nå var klokken ca 8 om morgenen ( jeg vet dette, fordi sengen var mindre smart plassert med tanke på klokken, ingen andre så den, bortsett fra meg) Jeg fikk beskjed om at jeg nå skulle presse i ca en time, da så jeg lyset i tunnelen, vi var snart ferdig! Etter en time med press, drypp, skriking og oksygen maske kom en lege å ga meg beskjed om at de måtte ta han med vakum, fordi hjertelyden hans var lav. Med vakum kom han på ett press. Han ble kastet opp på brystet mitt, men istedenfor å få beskjed om at han ser perfekt ut, så alle rart ned på magen hans å han ble tatt fra meg.

En barnelege kom inn å informerte meg om at han hadde tarmene i en hinne på utsiden av magen og at de måtte ta han med opp i tredje etasje sånn at de kunne undersøke han. (Selvfølgelig kunne ikke min fødsel gå smertefritt) Jeg sendte Tori opp med han, å jeg ble liggende igjen sammen men noen leger som skulle sy meg. Dette tok en time. Etter dette fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk komme opp å se gutten vår før jeg hadde hvilt meg og spist. Dette tok også en time, etter jeg hadde spist å hvilt fikk jeg dusje og deretter ble jeg kjørt opp i rulle stol til tredje etasje. Her fikk jeg beskjed om at han skulle sendes til rikshospitalet og operere. Når du har lagt med rier i nesten to døgn forstår du ikke helt hva som blir sagt akkurat der og da, men jeg husker jeg tenkte at ja ok, hvis han må, så må han. Vi bestemte oss for at Tori skulle følge med han i sykeflyet til oslo ( det var bare plass til en av oss)

Tori kjørte kjapt hjem for å pakke til et tre dagers opphold i oslo (trodde vi!!) Etter at han reiste ble jeg kjørt opp i syvende etasje for å hvile. Før dette hadde Anja vært der med meg fra jeg ble kjørt fra første etasje og opp å kost litt meg gutten vår. Jeg var enda med godt mot, siden jeg tydligvis ikke hadde forstått hva som egentlig skjedde. Jeg hvilte meg noen timer, foreldrene til Tori kom innom for å hilse på. Endelig kom mammaen min ned, vi kjørte å kjøpte kinamat og spiste denne hos Anja og Martin. Kvelden var koselig å vi hadde avtalt med sykehuset at de skulle bestille rutefly til oss til Oslo morgenen etter.

Det siste jeg tenkte og sa til mamma før jeg sovnet den kvelden var at ettellerannet er gale, jeg kan føle det. Gutten vår hadde blitt operert å alt var greit, Tori holdt meg oppdatert så godt som han kunne. Morgenen kom fort heldigvis, vi spiste frokost i felles rommet på barsel, alle andre hadde babyene sine med seg å jeg følte meg litt merkelig. Jeg gikk like merkelig som de andre, så like sliten ut, men jeg hadde ingen ?kasse? med en baby oppi, som tilsa at jeg hadde født!

Følelsen av å ha vært gravid i ni mnd, forberedt seg i ni mnd på å ha en baby i armene dine, du skal bli mamma. Når magen (delvis) var vekke, å fødselen var overstått hadde jeg ikke noen baby allikevel. Dette er en følelse jeg ikke unner min verste fiende. Det var ikke bare vondt, men også veldig rart, en ubeskrivelig følelse!

Meg og mamma kom oss til Sola inn på flyet og til gardermoen. Inn i en taxi og opp til rikshospitalet. Her bli vi ført opp til intensiven å der var både Tori og gutten vår, han hadde slanger og elektroder på hele seg. Vanskelig å beskrive følelsen inni deg når du ser at det du har lengtet etter i ni mnd, kan du ikke ta opp å kose med! Han bare lå der omringet av maskiner som pep og slanger som var alle steder. Når vi hadde vært der i fem minutter kom kirurgen som hadde operert han inn for å fortelle hva de hadde gjort.

Det er egentlig her historien om rikshospitalet begynner. Den solbrune, middelaldrende, gråhårete og mindre sosialt intelegente menneske begynte å fortelle med at de hadde ?bare? dyttet tarmen inn igjen å at dette kom til å gå helt knirkefritt. Plutselig så nevner han ja forresten vi har testet han for kromosom feil, fordi han har skeive øyne og stor tunge (på dette tidspunktet greide jeg ikke høre noe annet enn kromsom feil) Vi prøvde då å spørre om vi kunne få snakke med en barnelege, dette var vanskelig, fordi det var søndag, de som var på jobb mente han ikke var kapable til å fortelle. Vi tenkte da at dagen etter kunne vi kanskje få snakke med en barnelege, som kunne fortelle oss hva dette kromosom greiene kunne være. Denne dagen gikk med til mye tårer, uvirkelige følelser og dessverre mangel på mamma følelse.

Vi var plassert på barsel både meg og Tori, dette vil i at vi var omringet av andre mødre som hadde babyene sine med seg. Dette var vanskelig i seg selv. I tillegg til dette var det laget til et fat med mat, vi var to personer. Litt seinere på dagen kom en jordmor for å se etter hvordan jeg hadde det. Vi fortalte hva kirurgen hadde sagt, å hun mente at de testet de han for downs syndrom ( når hun sa det ramlet verden min sammen! Tårene begynte å strømme på å jeg var ikke i stand til å høre etter. Jeg var helt sikker på at dette var noe jeg hadde sett på han. Tanken hadde ikke streifet meg!!!)

Etter dette gikk jeg inni en slags transe tror jeg. Tårene rant, matlysten forsvant og resten av verden forsvant rundt meg. Jeg gikk rett opp til han å begynte å se etter tegn, han var ikke hypoton, huden var ikke deigete, og jeg så ikke at øynene hans var skeive. Det var utrolig vondt. Tanken på at du ikke vil ha din egen baby. Det er ekstremt stygt å tenke sånn, men sånn var det. En utrolig smerte i brystet og en nummen følelse i beina. Vi fikk beskjed om at testen ville ta en stund, men at vi kunne få et forløbi svar etter noen dager.

Dermed regnet jo vi med at testen ble sendt omgående. (dumme oss) Etter dette fikk vi i tillegg beskjed om at vi kunne risikere (regne med) å bli der i opp til tre uker!, veldig langt fra tre dager, som vi hadde fått beskjed om tidligere ( haha.. fantastisk).

Tirsdagen fikk vi beskjed om at testen hans hadde de rotet vekk!! Litt seinere på dagen hadde de funnet den igjen, men ikke sendt inn enda! (når vi da spurte de om vi kunne være sikker på at dette var hans prøve, fikk vi et merkelig blikk, med et biskt svar på at ja selvfølgelig, med det systemet de hadde kunne vi være helt sikker) ( ja dumme OSS, det var jo helt normalt å rote vekk et glass rør med blod, men å merke det, det var noe de kunne) Ti poeng til rikshospitalet og kirurgene der!!!

Uken gikk med til tårer, lite mat og enda mindre søvn. Vi ble flyttet til hotellet etter at min barsel tid var over (tirsdagen, tre dager etter fødselen) Eneste grunnen til at vi fikk sove her var at alle i oslo trodde at jeg hadde tatt keisersnitt! Haha, så vanskelig er det å lese papirene! Vi ble sendt til en sosionom for å snakke om opplevelsene vi hadde hatt! Dette fant jeg veldig vanskelig å er evig takknemlig for at pappa og tori tok seg av samtalen med henne! Men heldigvis fikk hun oss hjem til stavanger allerede fredagen ( to uker tidligere enn kirurgen hadde trodd) Vi kunne tidligst forvente svaret på testen på fredagen, men vi hadde gitt beskjed om at vi ikke ville ha svaret før vi var kommet til stavanger!

Helgen gikk forbi, med masse tanker, tori begynte å trene igjen å jeg gjorde ikke annet enn å pumpe meg og sove! Han lå på 3d på sus, nyfødt intensiv. Endelig noen mennesker rundt oss vi følte tok vare på oss og brydde seg om oss.

Mandagen kom å beskjed om testen var ferdig! Svaret var selvfølgelig negativt! ?Endelig? slapp vi å gå å analysere ham hver gang vi så han, nå visste vi det! Verden rundt forsvant, og tårene kom igjen. Vi kjørte en tur vekk fra sykehuset, jeg husker ikke hvor å jeg vet ikke hvor lenge vi var vekke! Verden var gått under i mine øyne, å jeg ville ikke tilbake! Jeg følte jeg var blitt straffet for alt det gale jeg noen gang har gjort, når jeg kom for seint hjem, når jeg jukset på prøvene eller når jeg oppførte meg som en overfladisk tenåring (noe jeg sikkert gjorde i mange år)! Jeg kan ikke beskrive alle tankene som gikk gjennom hodet mitt, men en ting jeg husker best var at jeg ikke ville tilbake til sykehuset, jeg ville ikke ha den stakkars modige babyen som allerede hadde opplevd å vært igjennom mer enn jeg noen gang har vært igjennom! Jeg ville våkne opp fra drømmen jeg følte jeg var inni!

Men jeg våknet aldri!



 

 

 

signatur

10 kommentarer

synnøve

31.jul.2010 kl.16:49

Hei Linnis! Hadde ikke fått med meg noe av denne hendelsen før jeg leste dette nettopp. Sterkt å lese, å jeg må innrømme tårene trillet litt. Du er sterk!

Hvordan går det med dere??

Ser foresten bilde av gutten din på facebook, og han er NYDELIG! Så utrolig skjønn!

Klemmer fra Synnøve

:)

01.aug.2010 kl.01:22

huff... for ein forferdelig opplevelse!! :(

Håper alt går bedre no! Og at du har nokonå prate med om opplevelsen!

Bare meg

01.aug.2010 kl.16:57

Hei!

Vil bare takke for at jeg fikk lese innelegget ditt!

Jeg må si meg sjokket over hvor mye rot disse sykehusene klarer å lage til tider, og ikke minst hvor godt en merker på enkelte ansatte at de ikke er kapabel til å omfavne mennesker som havner i en vannskelig situasjon. helt håpløst synes jeg!

Jeg synes du er sterk som velger å blogge denne historien din, det kan (forhåpentligvis) være en god løsning for din del slik at du får resonert tankene og følelsene dine som du sitter inne med!

Det å få et barn med spesielle behov er for de aller fleste en tøff start på noe som kan bli et vakkert eventyr! =) ut fra sånn som jeg tolker dette, så ble det ikke opplyst om noen avvik under ord. UL i uke 18, så med andre ord, han er en perfekt liten mann!

En som vil gi dere glede, sorg, kjærlighet, utfordringer, hodebry, søvnløse netter, bekymringer og deilige smil om munnen når de kommer og sier at -"de elsker deg", akkurat som et hvert annet barn ville gjort! =)

At du som mor får sjokk, er normalt vil jeg kunne si. Hvem ville vel ikke reagert på en eller annen måte når det kommer beskjeder uventet.

Men vi er alle mennesker og alle reagerer forskjellig, noen tar lengre tid enn andre når det kommer til å bearbeide en utfordring. Alt kommer når tiden er rett! men du må gå dypt i deg selv og tankene dine og resoner deg fram til en løsning.

Du kan få mange svar om du titter litt innom Norsk Nettverk for Down Syndrom, og andre sider som er relatert til det å ha et barn med DS.

De har møter og treff og det kan være godt for deg å se at du ikke er alene og du kan utveksle tanker med de som står i samme situasjon som deg.

Ingen har straffet deg og ingen vil se på deg som et mindre verdt menneske, selv om dere har fått en liten "Luring". ;) Her er det bare for deg å brette opp ermene, ta saken i egne hender, gjør det beste ut av det og ha det godt!

Eventyret er startet og du, din bedre halvdel og Junior skal sammen skape en historie på godt og vondt. =)

klem fra meg.

Katrine Sundve

07.aug.2010 kl.20:45

Hei Linnis!

Fantastisk flott gutt du har fått deg.

Litt av en fødsel du har vært igjennom og ikke minst dagene etterpå.

Håper du klarer å ta vare på deg selv oppi alt dette. Vær flink å slapp av når lillegutt sover, og la det flyte litt i leiligheten. Den første tiden kan uansett være tung med tanke på alt det nye, og gjerne en litt utolig baby (veldig vanlig de første månedene om kveldene).

Stor klem fra Katrine

Katrine Sundve

07.aug.2010 kl.21:15

Hei !

Vil anbefale deg å lese disse to bloggene. Kanskje du allerede har vært innom dem!?

http://mammawesterheim.blogg.no

/http://laguna.blogg.no/

Hilsen Katrine

Linn G

23.aug.2010 kl.22:11

Så fin historie og utrolig bra skrevet! Noen tårer fra meg kan du si.. Veldig trist at dere måtte oppleve alt dette på en gang! Må ha vert veldig vanskelig.. Men virker som du er en sterk jente! Eg håper alt ordner seg for dere og at dere har god støtte! Han lille gull gutten deres er jo bare helskjønn! *smelte*

Stor klem ifra meg! :)

Jeanette

08.nov.2010 kl.21:55

Jeg kan kjenne meg litt igjen i historien din. Det knyter seg i magen min, å jeg får klump i halsen. Veldig bra skrevet!

Det å gå rundt å føle at legene vet mer enn man selv er helt grusomt, å ikke minst, det å gå rundt i uvisshet! Når man får en slik sjokk besjed, føler man værden raser sammen, man blir sint å misunnelig på alle de smilende å nybakte mødrene, som sitter å duller med barna sine. Husker jeg ble redd av meg selv av å til, pga av de stygge tankene jeg tenkte av og til, når det sto på som værst. Men en sykepleier sa at det var helt normalt, er bare menneskene sin måte å "overleve" på.

Gleder meg til å lese mer på bloggen din, å "bli bedre kjent" med dere<3

emil & oss <3

08.nov.2010 kl.22:02

Jeanette: ja for å si det sånn, jeg får frysninger og ståpels av å bare kjøre forbi sykehuset!

å rikshospitalet skal jeg ALDRI tilbake til!

De tankene kjenner jeg meg godt igjen i, jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg det også at det var normalt.

Jeg brukte ganske lang tid på å ha dårlig samvittighet for mine egne tanker, og dette tok ganske mye krefter, for i ene øyeblikket var jeg ekstatisk over at Emil pustet selv og spiste, i neste ville jeg bare våkne fra marerittet, fremdeles med den store magen, halsbrann og utallige do besøk!

blir kjekt å "bli kjent" med dere :) Gullet deres er helskjønn!

10.nov.2010 kl.10:52

Hei, kjempe fin Blogg du har! En tøff opplevelse som er beskrevet på en nydelig måte. Du er virkelig flink å skrive!!

Jeg kjente meg godt igjen i det med å være på barsel uten den lille kassen med baby oppi. Jeg fikk to gutter som måtte være på barneklinikken - et godt stykke fra der jeg bodde, og det var en grusom følelse å ikke ha barna der...

Håper det går bra med dere nå, og masse lykke til videre. Det høres ut som han har vært utrolig heldig som har fått akkurat DERE til mamma og pappa <3<3<3

emil & oss <3

10.nov.2010 kl.15:58

Anonym: tusen takk :)

lykke til videre med begge prinsene :) (må være travelt)

Skriv en ny kommentar

emil & oss <3

24, Bergen

Jeg er stolt mamma til Emil. Han er født med Downs syndrom, og omphalocele. Han er verdens mest sjarmerende gutt! Smiler og ler, og er en skikkelig tøffing. Jeg velger å la leserne ta del i vår hverdag som foreldre til en liten gutt med Downs syndrom. Utfordringer, gleder, men også sjokk og bekymringer! Kontakt: Linnis_4@hotmail.com

Norske blogger bloglovin

Kategorier

Arkiv

thehibi
hits